Nødvendighet gjorde at mange av de europeiske kongene i tidligere tider studerte militær teori på et høyt nivå, og brukte store deler av sitt virke til å sette seg inn i og utvikle nye tekniske, taktiske og strategiske grep for å få has på statens fiender. Fredrik 2. av Prøyssen utmerker seg imidlertid som den kanskje aller fremste på dette feltet, til tross for at hans far lenge holdt ham for å være en pyse med homofile tendenser.
Den unge kongen var ikke bare en teoretiker, men viste seg også selv å være en modig og dyktig kriger. Han tok gjerne kommandoen selv når det virkelig gjaldt, og opplevde flere ganger at hesten ble skutt under ham i løpet av et slag.
På den taktiske siden er Fredrik særlig kjent for å fokusere på flankeangrep der det viktigste er raskt å få en fordel over fienden på den ene siden av slagmarken, selv når man totalt sett har en mindre styrke. Fredrik var delvis nødt til å utvikle slike taktiske grep fordi hans styrker ofte var tallmessig underlegne, men ofte viste seg å være overlegne på grunn av fantastisk disiplin og taktisk fleksibilitet. Enda viktigere enn det taktiske var Fredriks nærmest geniale strategiske trekk, som gang på gang forhindret fiender som allierte seg mot ham i å slutte sine styrker sammen og påføre ham et avgjørende nederlag. Slik kunne han holde lille Prøyssen over vannet selv da de fikk halve Europa i mot seg. Selveste Napoleon beundret Fredrik voldsomt, og innrømmet at han aldri ville kunnet beseire alle de tyske hærene han knuste hvis Fredrik hadde vært hans samtidige.
Mange i samtiden, deriblant selveste keiser Josef 2., lot seg også imponere av sin evige fiende. Han merket seg særlig at Fredriks forståelse av krig tok utgangspunkt i en grundig forståelse av historien. Fredrik slukte alt som var av militær historie, og det bidro sterkt til hans legendariske bragder på slagmarken.